s***@gmail.com
2019-05-20 22:26:47 UTC
Her vil jeg forsøke å summere det jeg har måttet oppleve innenfor helsedepartementets filial på Otta i Sel kommune.
Den første handling ved min første konsultasjon hos fastlegen, hadde jeg lagt ut på nettet. Men så begynte jeg å synes synd på henne, (min daværende fastlege) så jeg la det tilbake i mappa etter et par dager.
Hvorfor hater dette helseklientell meg så inderlig? Det finner jeg ikke ut av. Tanken flytter seg fra den ene årsak til den andre, men uten å komme opp med noe sikkert svar.
Jeg har aldri sagt et vondt ord til noen innenfor denne hatefulle helse-omsorgen.
En ny opplevelse ble påført meg fra en finne som helsefilialen hadde sent på meg som min nye fastlege. Han gjorde ingen ting av det som en fastlege skal gjøre, nemlig undersøke blodtrykket med påfølgende blodprøve.
Isteden begynte han å stille spørsmål som: -hvilken dato er det i dag? osv. spørreundersøkelsen ble avsluttet med: -hvor mange piller tar du hver dag? Det fortalte jeg ham, men han rettet meg og sa et høyere tall. (Mitt tall var selvfølgelig det riktige, for det samme pilletallet har fulgt meg gjennom mange år).
Jeg forsto jo at baktanken hos helse-klientellet var å vise meg hvor lite jeg var verdt i deres øyner. Å være redusert til en verdiløs fysikk-fysak er jo nærmest en fornøyelse som vitner om dette omsorgs-vesenets helsemessige og medmenneskelige kompetanse.
Det er ikke vanskelig å skjønne hvilke følelser som plager helsepersonellet på Otta og som må få utløp gjennom støtende handlinger mot en hatet pasient som ikke har sagt et vondt ord til noen i dette ondskapens bygde-palass. (det er den betegnelsen som stadig dukker opp i sjela mi).
Så mistet jeg førerkortet. Da fikk jeg beskjed fra nevnte filial på Otta: -i og med at førerkortet ble tatt fra meg på grunn av «kognitiv svikt», så burde jeg ikke eie våpen. (en enkelt-løpet hagle kal.16).
Det er ikke hatet fra dette ondskapens helse-høl på Otta i Sel kommune som plager meg, men resultatene av dem. En plage som sjela mi med årene er blitt sterk nok til ikke å dukke under for.
Hva blir det neste?
Den første handling ved min første konsultasjon hos fastlegen, hadde jeg lagt ut på nettet. Men så begynte jeg å synes synd på henne, (min daværende fastlege) så jeg la det tilbake i mappa etter et par dager.
Hvorfor hater dette helseklientell meg så inderlig? Det finner jeg ikke ut av. Tanken flytter seg fra den ene årsak til den andre, men uten å komme opp med noe sikkert svar.
Jeg har aldri sagt et vondt ord til noen innenfor denne hatefulle helse-omsorgen.
En ny opplevelse ble påført meg fra en finne som helsefilialen hadde sent på meg som min nye fastlege. Han gjorde ingen ting av det som en fastlege skal gjøre, nemlig undersøke blodtrykket med påfølgende blodprøve.
Isteden begynte han å stille spørsmål som: -hvilken dato er det i dag? osv. spørreundersøkelsen ble avsluttet med: -hvor mange piller tar du hver dag? Det fortalte jeg ham, men han rettet meg og sa et høyere tall. (Mitt tall var selvfølgelig det riktige, for det samme pilletallet har fulgt meg gjennom mange år).
Jeg forsto jo at baktanken hos helse-klientellet var å vise meg hvor lite jeg var verdt i deres øyner. Å være redusert til en verdiløs fysikk-fysak er jo nærmest en fornøyelse som vitner om dette omsorgs-vesenets helsemessige og medmenneskelige kompetanse.
Det er ikke vanskelig å skjønne hvilke følelser som plager helsepersonellet på Otta og som må få utløp gjennom støtende handlinger mot en hatet pasient som ikke har sagt et vondt ord til noen i dette ondskapens bygde-palass. (det er den betegnelsen som stadig dukker opp i sjela mi).
Så mistet jeg førerkortet. Da fikk jeg beskjed fra nevnte filial på Otta: -i og med at førerkortet ble tatt fra meg på grunn av «kognitiv svikt», så burde jeg ikke eie våpen. (en enkelt-løpet hagle kal.16).
Det er ikke hatet fra dette ondskapens helse-høl på Otta i Sel kommune som plager meg, men resultatene av dem. En plage som sjela mi med årene er blitt sterk nok til ikke å dukke under for.
Hva blir det neste?